Giverbrev: Hvordan forteller man de vanskelige historiene?

Som fundraiser og skribenter av giverbrev skal vi formidle sterke og rørende historier, ofte fra livets vanskeligste faser. Men hvordan kan man fortelle disse historiene uten selv å “bli spist opp” av følelser? Og hvordan får man folk til å åpne seg opp og fortelle om sine verste opplevelser?

Tekst: Julia Edin, fundraiser og rådgiver på DM og innhold i b.bold og markedsansvarlig i Dekode.

Ett år som fundraiser

Julia Edin, fundraiser og rådgiver på DM og innhold i b.bold. Foto: privat.

Det har gått ett år siden jeg begynte å skrive mine første giverbrev for en rekke organisasjoner og foreninger gjennom b.bold.

Å skrive godt både for nett, aviser og bøker kunne jeg fra før av, men å skrive giverbrev er en helt egen sjanger. En sjanger jeg har lært meg både å beherske og å bli glad i.

Det er noe med formatet. I få andre sjangre funker det faktisk å være svulstig. Si ting rett ut. Fortelle at livet kan være ganske mørkt. Spørre om penger – om hjelp – uten å legge noe imellom. La setninger være korte og presise. Muntlige og i klartekst. La ord stå for seg selv for være sterkere. Ærligere.

De sterke møtene

I løpet av dette året har jeg skrevet 13 giverbrev til sammen, for flere ulike organisasjoner. En ting jeg synes vektlegges for lite når man snakker om DM’er er møtene som oppstår når man gjennomfører intervjuer.

Enten det er forskere som entusiastisk forteller om forskningen sin eller syke mennesker som skal fortelle sine historier, så er utgangspunktet for disse møtene og samtalene ofte sterkere og langt mer emosjonelle enn intervjuer for vanlige nyhetsartikler.

Disse møtene har både vært sterke, tøffe og deprimerende til tider.

For hvordan forteller man historien til en person som lever med en uhelbredelig sykdom? Eller en diagnose de vet at vil endre både på personligheten, livskvaliteten og familiesituasjonen? Historier om barn som har opplevd overgrep? Eller historien til foreldre som har mistet et barn?

Hvordan unngå tårer i tastaturet?

Dette året har jeg gang på gang fått øvd meg på balansen mellom å relatere til historien og samtidig distansere meg selv nok.  Nok til at jeg både unngår å bli så påvirket at historien “spiser meg opp” men samtidig tett nok på til å skrive et engasjerende giverbrev som generer gode inntekter.

Jeg har gjort meg to dyrebare erfaringer dette året:
Det første er at man hele tiden må ha målet tydelig for seg: å samle inn penger så vi kan være med å snu dette – skape endringer – gjøre det bedre for de som kommer etter.

Den andre erfaringer er at man er helt avhengig av å skape en god kontakt med objektet man intervjuer. I fundraising vil jeg påstå at dette gjelder i mye større grad enn det gjør i vanlig journalistikk.

For å få til det er man pent nødt til å gå inn med hud og hår – la seg gripe av historien og la seg påvirke. Det er først da folk åpner seg og forteller om det som er vondt og vanskelig. Og om det som gir håp.

Dele erfaringer

Dette året har jeg snakket med mange forskjellige mennesker. Fra gamle til unge. Fra de som har blitt friske til de som vet at slutten er nær. Fra de som er takknemlige, til de som er sinte. Og jeg tror mye av min jobb er å leve meg inn i deres følelser og formidle de så godt jeg kan, både for de som forteller, for leserne (altså giverne) og for organisasjonen som står bak.

Da jeg intervjuet en ung gutt med uhelbredelig kreft kjente jeg at historien traff meg hardt. Det å snakke med en tenåringsgutt om sykdom og følelser ikke det letteste. Derfor la jeg kortene på bordet: jeg fortalte han at jeg selv hadde tilbrakt lang tid på sykehuset da jeg var på hans alder. Det skapte et bånd mellom oss og en felles forståelse som fikk han til å åpne seg. Han fortalte åpenhjertig om både det som var vondt, sterkt, fint og godt.

Nylig intervjuet jeg en familie om utfordringene de møtte sammen, når den ene forelderen levde med alvorlig kronisk sykdom. Som en ubuden gjest ble sykdommen en del av deres hverdag. Uten å fortelle dem direkte at jeg selv lever i en tilsvarende situasjon, kunne jeg stille spørsmål jeg visste var aktuelle. Jeg kunne lede intervjuet inn på situasjoner jeg vet både den syke, partneren og barna ble påvirket av. Og som leseren av giverbrevet kan kjenne seg igjen i.

Når jeg snakket med et besteforeldre-par som mistet et barnebarn lot jeg følelsene (som vi alle satt med) være synlige. Vi tok lange pauser for å komme oss gjennom det sammen. Å være et steinansikt og en journalist som skal skynde seg gjennom historien ville ikke ført til den ærlige og fine samtalen vi hadde.

Den syltynne grensen

Som fundraiser og skribent beveger jeg meg langs en syltynn grense. På den ene siden kan mine erfaringer med å ha opplevd sykdom selv, og i nær familie, være akkurat det som gjør at jeg kan få en god “connection” med den jeg intervjuer. Samtidig skal det aldri handle om meg. Aldri.

Likevel, om man klarer å sette seg inn i den andres situasjon, og finne de punktene man har noe til felles, er det mye lettere å få en god og lang prat – som igjen blir som en drøm å skrive ut til gode giverbrev.

For det er når du virkelig vet hvor skoen trykker for de det gjelder, når du forstår hvordan penger fra givere kan forandre fremtiden eller gi bedre livskvalitet – det er da du som fundraiser kan skrive de beste giverbrevene. Formidle de gode og de viktige historiene. Være et talerør for historien, men også den som kan engasjere til forandring.

Når jeg ser tilbake på året som har gått, på historiene jeg har fått æren av å fortelle og pengene som har kommet inn til de gode formålene, – da vet jeg  at jobben jeg har gjort er meningsfull, for meg og for andre.