Å gi, ta i mot og gi igjen er en ytterst allmennmenneskelig handling. Alle samfunn har systemer for å bytte varer, informasjon og tjenester. Når man utveksler gaver skapes affeksjon. Det skapes en relasjon gjennom tingen, gaven bærer giveren med seg. Testamentariske gaver til veldedige formål er en reallokering av verdier utover familien i samfunn med eiendomsrett og arverett.
Tekst av professor Runar Døving, medlem av arveutvalget i Norges Innsamlingsråd.
I USA er ”legacy” et svært viktig begrep. Det handler om mer enn legatet, den pengearven man etterlater seg juridisk, men også sitt ettermæle. I USA, er det å gi testamentariske gaver til sin ”favorite charity” elementært. Man velger å gi til en organisasjon som kan representere ditt minne. Det forventes at man gir tilbake fordi man har fått. ”Give back”, er en av USAs viktigste troper. Den testamentariske gaven er en metafysiske gave som binder relasjoner etter døden.
Da Siri Nodland kontaktet meg og spurte om å sitte i en arbeidsgruppe om arv og testamente i Norge, hadde jeg akkurat kommet tilbake fra feltarbeid i USA, og ble umiddelbart interessert i å analysere hvorfor så få gir testamentariske gaver i Norge.
Det handler om ekstremt store verdier. Det er mer enn 60 milliarder som overføres fra en generasjon til den neste hvert år, mens bare en liten del gis bort til andre enn familien. For meg er det åpenbart at store deler av disse kan og bør tilfalle de frivillige organisasjonene, på samme måte som i land vi lett kan sammenligne oss med.
Det første vi trengte var kunnskap om nordmenns forhold til arv og testamente, deres praksis og holdninger om å bli spurt om å gi. Arbeidsgruppen besluttet derfor å starte med en landsrepresentativ survey for å få en oversikt.
Vi fant at bare 10 prosent skriver testamente og bare 0,4 prosent gir en testamentarisk gave. Dette utgjør den halve milliarden som nå tilfaller bransjen.
Hvorfor skriver så få nordmenn testament?
Det vi kan se er ganske mange ulike årsaker. Hvilken som er den viktigste er ennå uklart, men det er ganske tydelig at årsakene er ureflekterte og sammensatte.
En viktig grunn er at det ikke er tradisjon. Våre foreldre har ikke gjort det. Det har også tradisjonelt vært små verdier. Det er jo mindre behov blant folk uten formue og store verdier. Det er altså en historisk årsak som kan gå så langt tilbake som svartedauden, Norge som koloni, stor allmenning, liten adel, liten overklasse, liten embetsstand. Norge er et nyrikt land.
En tilstøtende grunn kan være at man ikke ser sine verdier fordi de ligger i boligen. Norge er også svært familieorientert. Arveloven er gammel og uten dissens. I bondesamfunnet skulle man overlate gården i bedre stand enn man fikk den, en holdning som ser ut til å ha overlevd. Man forplikter å gi sitt videre til neste generasjon. Et viktig funn vi klart kan tilbakevise er forestillingen om velstående eldre som ”bruker opp våre barns arv”. Det er ikke slik at en velstående generasjon kjøper rammelån og drar på cruise. Plikten er langt sterkere.
En fjerde grunn er at man har sterk tillit til staten og at staten er sterk. Norge er et svært tillitsbasert samfunn, med stor tillit til offentlige institusjonene. Det ordner seg. Med god grunn, det er liten korrupsjon både i embetsverk og politikk. For mange er det heller ikke nødvendig, hvis man har greie familieforhold. Norge har også en sterk likhetsideologi, som også er historisk. Det kan virke som om testament er for de rike. Norge har jo liten tradisjon for filantropi og mesener. Mange i vår undersøkelse sier at de betaler så mye skatt at det er statens oppgave å finansiere frivillige organisasjoner.
Et funn er at mange ikke har tenkt på det eller ikke somlet seg til det. Det er altså liten praksis, liten erfaring, liten refleksjon, men det betyr ikke at man er uvillig.
Vi kan snakke om arv – forsiktig
Både de spørsmålene vi stilte i surveyen, og erfaring av å snakke om tema, viser at arv og testamentet ikke er så tabubelagt som vi trodde. Det betyr at man kan snakke om det, men måten er viktig.
Det er ikke funnet noen direkte motstand mot å skrive testamente. Mange er også villige til å testamentere til frivillige organisasjoner. Mange kan også tenke seg å benytte den muligheten som finnes til å bestemme over sine etterlatenskaper. Vi har også funnet mange latente testamentskrivere. Det er også stor enighet om at endrede tider bør føre til at flere skriver.
Vi har ennå ikke klart å avgrense godt de som ønsker å gi, eller bli spurt, med klare kjennetegn utover det selvfølgelige (positive til frivillighet, faste givere og religiøsitet). Hvilke faktorer som veier tyngst har vi til gode å finne. Den engelske forskningen rundt arv og testamente forteller at testamentskriving handler først og fremst om livsfaser. Det er rimelig å anta at det samme gjelder her.
Et klart funn er imidlertid at svært få, bare 7 %, vil bli spurt direkte av en veldedig organisasjon om å gi. De fleste vil komme til den beslutningen selv.
En foreløpige konklusjon er en stor latent givergruppe, med betydelige midler. Hvis vi var som engelskmenn – der testamentskriving er vanlig, og over 13 prosent gir en gave, ville minst 10 milliarder tilfalle de frivillige organisasjonene.
I England har man jobbet systematisk med denne problematikken, med suksess. Det er åpenbart enorme muligheter for at den norske situasjonen kan forandres. Med bevissthet, informasjon og riktig strategi for tilnærming. Vi må gjøre testamentskriving mer allment, og gi muligheten til en testamentarisk gave som en selvfølge.
Hva må gjøres?
Først og fremst må bransjen stå samlet. Arbeidet bør være generisk. De store organisasjonene kan lage kampanjer, men det vil være mindre vellykket, enn hvis man gjør det samlet. De små kan bare gjøre det samlet.
I dag er det (kreft)sykdom og kristendom som er de viktigste bakgrunnsvariablene for de som testamenterer. Sannsynligvis kommer disse også å være de som kommer til å få mest av kaka. Men mange oppgir også dyrevern, redning, bistand og nødhjelp som noe de kunne tenke seg å donere til.
Etter min erfaring i bransjen er jeg overrasket over kompetansen. Den er overbevisende god, også nedover i systemet. Det største problemet synes imidlertid å samle inn penger for å samle inn penger. Min erfaring og observasjon av bransjen i løpet av dette året er vel så interessant som hvorfor nordmenn ikke skriver testamente.
Det styggeste ordet i befolkningen knyttet til veldedighet er ADMINISTRASJON. Myten i store deler av befolkningen er at organisasjonene beriker seg selv. Mange som gir vil ikke gi lønnen til en leder eller de som arbeider for å samle inn penger. De vil ikke gi til møter, rekvisita, reiser og mat. I hvert fall ikke drikke til foreningens julebord. Dette gjenspeiler seg nedover i organisasjonene, der rapportering blir en hemsko.
Dette ser ut til at organisasjonene er ekstremt redde for å bruke penger som ikke direkte kan vise til fører til målet. Krav til effektiv og kontrollert bruk med klare mål – som må holdes, er et åpenbart problem.
Årsbudsjetter, er det styggeste ordet jeg har sett i bransjen. Det fører til nærsynthet. For de som sitter i et utvalg, de har brukt tid, må vise at den tiden har en avkastning, og da må man vise til sine overordnede at tiden er riktig brukt, og argumentere for rabatter for deltagelse.
Et annet problem er at de som skal samarbeide også er konkurrenter. Fordi nærsyntheten til budsjettene er så sterk, har det blitt et krav om ”rettferdighet” i fordeling av utgiftene. Det finnes jo ikke rettferdighet (?!), og dermed brukes helt unødig tid (og penger) på administrative øvelser for å forsvare pengebruk. Dette fører til ineffektivitet fordi arv er den desidert mest lønnsomme måten å samle inn penger på, men det er vanskelig å dokumentere. Da er det lettere å forsvare å stå på gaten med en kopp, selv om det er den minst effektive.
Det vil bli gratispassasjerer. Det vil være noen som kommer til å få inn betydelig mer enn andre. Og det kommer ikke til å bli rettferdig. Det er en usikker framtid, men en ting er sikkert er at den totale avkastningen kommer til å bli enorm.
Hvis man ser på den engelske varianten av Redningsselskapet. Da de startet det systematiske arbeidet med testamentariske gaver var kun en liten del av deres inntekter, og nå er det merparten. Slike gaver er også de beste pengene, fordi de ikke er bundet, og det er de letteste pengene. Testamentariske gaver gir den desidert største ROI (return on investment).
I mitt møte med folket forsøker jeg å få folk til å forstå at Røde Kors’ strategi om å tjene penger med penger er den desidert smarteste måten å tjene penger på, men det går ikke hjem. Mange vil at Røde Kors skal bruke opp pengene sine, før de vil gi. Man vil gi til den fattige munken, som selv lever uten overhead, selv om evnene til å få noe gjort er minimal. Så jeg startet heller med meg selv. Jeg skrev testament, og ga 100 000 til Amnesty og 100 000 til Redd Barna. Og jeg har øremerket dem til administrasjon. Jeg anbefaler alle å gjøre det samme.
Jeg benytter anledningen til å oppfordre bransjen å stå samlet, gi hverandre informasjon om vellykkede strategier. Kaken er så stor og generøsitet lønner seg – det er en type gave som alltid kommer tilbake.
Runar Døving
Professor i sosialantropologi ved Høyskolen Kristiania